Skrivemåte og språklige virkemidler

I Bienes historie er det brukt mange språklige virkemidler. Språklige bilder som skildringer og ordvalg gjør handlingen mer levende og tydeliggjør miljøet. For eksempel blir det blir brukt en del kontraster for å fremheve sinnsstemningene og gi et bilde på situasjonen mellom karakterene. «Latteren forsvant fra stemmen hennes, hørte på min det var alvor.» At latteren forsvinner er et eksempel på besjeling siden latteren som ikke er en fysisk gjenstand utfører en handling. Og kontrasten at denne karakteren går fra latter til alvor er med på å skape et bilde som skildrer det tunge miljøet rundt karakterene.

«Om nettene sov jeg drømmeløst og tungt, som om noen la et svart teppe over bevisstheten med en gang jeg traff puten.» Denne setningen er et eksempel på en metafor. Metaforer har som virkning å gi leseren inntrykk av handling og miljø, i dette tilfellet skildre hvor sliten jeg-personen er.

«Min tilbakevendelse var tydeligvis på linje med Jesu oppstandelse, etter folkemengden å dømme.» Setningen her uttrykker sammenligning. For å kunne forstå hvor mye sammenligningen har å si for handlingen i eksempelet, må leseren ha bakgrunnsinformasjon om Jesus og da han sto opp fra de døde. Men for de som forstår sammenligningen gir det et inntrykk av at det har skjedd noe stort.

Ordvalgene og replikkene i romanen blir skrevet på en måte som gjenspeiler hovedkarakterene. George som er bonde uttrykker seg i korte setninger. «Men han tok meg nå. Jeg var uten ord. Bare den intense kløa.» Eksemplet viser også at forfatteren har brukt tankereferat for å understreke hvordan jeg-person George føler seg i denne situasjonen. «Den intense kløa» blir nevnt flere ganger i Georgs parallellhandling og er en allegori for hans irritasjon. Men den viktigste allegorien er biene som blir brukt fo å skildre håp.
Taos replikker og tanker er skrevet på en mer «normal» måte. «Jeg kjente meg hensatt til seige skoletimer i naturhistorie, hvor læreren predikerte vår historie med dommedagsrøst, så messende at vi snart døpte om timene til Søvnhistorie.» Klisjeen at elever assosierer skoletimer med noe trøttende og kjedelig, gjør at leseren lettere kjenner seg igjen og forstår situasjonen. Hvem har vel ikke syntes at noen skoletimer er kjedelige. Williams parallellhandling derimot, er skrevet slik at hans akademiske bakgrunn kommer fram. «Her ser dere Swammerdams gjengivelse av bienes anatomi, slik han har tegnet den i Biblia Naturae.»

I motsetning til replikkene og tankereferatene, kommer forholdene mellom og miljøet rundt karakterene tydeligere fram i dialogene. I eksempelet nedenfor diskuterer George og sønnen og leseren forstår at forhold mellom far og sønn ikke er helt enkelt.

- «Hvordan vin du beskrive meg da?» Spurte han.
- «Deg?»
- «Ja. Hva liker jeg? Hva er jeg flink til? Hva er jeg redd for?»
- «Du er sønnen min», sa jeg.
«Han sukka. Smilte svakt, liksom hånlig»

I Williams parallellhistorie er det få dialoger. Det gjør at William framstår som innesluttet og selvopptatt. «Jeg ville si henne så meget, at hun fortjente en bedre far, en som tenkte på henne, at jeg hadde vært en idiot, kun opptatt av mitt eget, mens hennes støtte var like urokkelig, uansett hva jeg foretok meg. Men ordene vokste seg for store, jeg klarte ikke.» 

Dialogene i Taos parallellhandling legger vekt på hvordan Tao forholder seg til andre karakterer og informasjonen leseren får ut av dem. For eksempel gjør få dialoger mellom Tao og Kuan at den fulle forståelsen de har for hverandre understrekes. «En kveld ringte jeg ikke. Han ringte heller ikke meg. Vi visste begge at ingen hadde noe å melde. En stilltiende enighet om at den som først fikk vite noe tok kontakt.» Ellers er dialogene med på å gi inntrykk av miljøet rundt eller mellom karakterene.